Kan språket avgjøre din emosjonelle intelligens?

I går fikk jeg en ny bok i posten og jeg gleder meg vilt! Jeg vil gjerne dele alle spennende oppdagelser jeg gjør i boka her på bloggen min. Boka er skrevet av Lisa Feldman Barrett, som er en amerikansk psykologiprofessor som blant annet har mottat NIH Director´s Pioneer Award for sitt betydningsfulle forskingsarbeid på følelser i hjernen. Boka handler rett og slett om hvordan hjernen lager følelser og hvordan det hele henger sammen i kroppen vår.

Barrett har oppdaget at språket vårt, eller rettere sagt ordforrådet vårt, er med og avgjør vår emosjonelle intelligens. Jo mer spesifikke og nyanserte ord vi er i stand til å sette på følelsene våre, jo mer presist kan hjernen utarbeide en prognose for situasjonen og avgjøre hvordan kroppen skal takle det. Dette beviser så utrolig mye av alt det andre jeg har lest om følelser i kroppen, og jeg blir minnet om en TedTalk jeg så (har prøvd å finne linken, men finner den dessverre ikke igjen! Husker ikke hva selve TedTalken het.) der foredragsholderen delte resultater av forskning på hvordan barnas følelsesspråk påvirker vår mentale helse senere i livet. Hun fortalte at de hadde funnet sammenheng mellom mennesker som i barndommen hadde få ord for negative følelser og mennesker som senere i livet ble diagnostisert med en psykisk lidelse som depresjon eller bipolar lidelse. Sagt litt tydeligere: hun fant ut at barn som hadde snevert ordforråd når det gjelder å sette ord på og uttrykke negative følelser hadde større sjans for å utvikle psykiske lidelser som voksen.

Dette underbygger mitt budskap om hvor viktig det er at vi hjelper barn å sette ord på alle følelsene de opplever. Spesielt de første fem årene av livet er jo barna følelsesvesener og de lever i stor grad i følelsene sine. Da kan vi gi dem en fantastisk gave – ved å aldri avvise en følelse eller emosjonell adferd, men heller hjelpe dem å finne de riktige ordene for å uttrykke hva som skjer inni dem akkurat nå. Sett ord på det! Ikke vær redd for å snakke om kjipe følelser. Da lærer vi hjernen å lage et eget program for å takle denne følelsen. Jo mer nyansert ordforrådet vårt er, jo mer presise blir programmene hjernen utvikler. Er ikke det ganske kult?

Et eksempel er å være «trist». Det er forskjell på å være trist fordi du er ensom eller fordi du føler deg avvist. Slik jeg foreløpig har forstått boka til Barrett så vil hjernen utvikle mer generelle eller stereotype program for et samlebegrep som «trist», mens om du er mer spesifikk og sier at du føler deg ensom eller avvist, så kan hjernen lage en mer presis diagnose, og hjelpe deg gjennom følelsene på en mer tilpasset og konstruktiv måte. Det er litt som om å bestille mat. Bestiller du en burger, får du en burger. Bestiller du en bluecheeseburger med ekstra dressing og glutenfritt brød, så får du en burger tilpasset ditt behov akkurat nå. Dette er slik jeg forstår boka foreløpig, men jeg skal holde dere oppdatert når jeg oppdager mer. Jeg gleder meg!