Blogg: Derfor burde vi alle vurdere fosterbarn

I dag lyttet jeg til et sammendrag av boka «What´s going on in there?» av Lise Elliot. Forfatteren er «Professor of Neuroscience» på The Chicago Medical School of Rosalind Franklin University of Medicine & Science.

Denne boka er fra år 2000, og den bekrefter mye av det som idag er ganske allmen kunnskap om hvordan vi som mennesker er en kombinasjon av både arv og miljø. Jeg likte dette bildet: Se for deg en ball som ruller nedover en bakke. Tyngdekraften sørger for den generelle retningen ballen ruller i, men den kan lett skifte kurs underveis via hellinger i bakken, små og store steiner eller mennesker som dytter den i en spesiell retning.

Det er også ganske godt etablert kunnskap i Norge om hvordan stimuli og samspill er avgjørende for barnas utvikling og helse. Vi vet at tilknytning til mor (eller far, der det ikke finnes en mor. Finnes det en mor vil hun nesten alltid være førstevalget det første leveåret. Sorry, ass.) de første leveårene, spesielt det første, har enorm innvirkning å barnets utvikling og psykiske og fysiske helse. Det jeg ikke visste var at dette har fagfolk visst helt siden 1940-årene, da Rene Spitz, en Østerisk-Amerikansk psykoanalytiker gjorde en studie på to grupper med babyer av kvinner som satt i fengsel. Den ene barnegruppen fikk vokse opp i fengsel sammen med mødrene sine, mens den andre ble plassert på barnehjem og tatt hånd om av det de kalte «proffesional nurses» på den tiden. Blant barna som ble plassert i barnehjem oppdaget man at forbindelsene i hjernen ble så degenerert at de ved tre års alder lå langt bak den andre gruppen når det gjaldt å snakke og gå. Altså ble både den kognitive og den motoriske utviklingen påvirket radikalt når de ble frarøvet nærhet og samspill med mor.

Jeg googlet denne studien, og da så jeg at det også var flere av barna på barnehjemmet som døde, faktisk døde 37 %, men bare noen få av dem døde på grunn av sykdom. Av fengselsbarna, som hadde mye mindre hygieniske omgivelser, men som fikk være sammen med mor, var det ingen dødsfall. Spitz sitt resultat var tydelig: Kjærlighet er viktigst av alt. Et slikt budskap var dog ikke så populært i en gammeldags macho-kultur. Forbes.com har publisert en superinteressant artikkel om dette, og hvordan man nå etter gjentatte forsøk har klart å bevise en gang for alle at barnehjem er en destruktiv institusjon og hvor stor utbytte foreldreløse barn har av å raskt få minst en fosterforelder som elsker dem og bruker tid på dem.

Vi vet at barn som får kjærlighet og oppmerksomhet, som blir stimulert og opplever samspill med trygge omsorgspersoner vokser opp til å bli langt mer ressurssterke, stabile og gode samfunnsborgere enn de som opplever omsorgssvikt og isolasjon. Derfor er det i hele samfunnets interesse å tilby så mye kjærlighet som mulig til ALLE barn, ikke bare til våre egne.  For at våre barn skal kunne vokse opp i et empatisk samfunn med gode mennesker, så må vi spre kjærligheten utover vår egen dørmatte og til alle barn som trenger det.

Jeg gleder meg til mine egne barn blir større, slik at vi også kan ta imot et fosterbarn og dele hjemmet vårt med en ny trollunge. Heldigvis har jeg noen år på å overtale resten av familien til å ta inn en smårolling til;)