Blogg: Derfor er det bra for hjernen å snakke om følelser!

I boka The Whole-Brain Child forteller forfatterene oss hvordan vi kan lære barna å bruke hele hjernen sin, og gi de det beste utgangspunktet for et rikt og lykkelig liv. Og hvem vil vel ikke det? Vil du vite hva professoren og psykiateren mener du skal gjøre når bolla legger seg ned på gulvet i butikken og skriker av full hals fordi de ikke får lakris til middag? Les videre. 

Lurer du på hvorfor det er så mye mas om å snakke med barn om følelser? Vel, det besvares i boka The Whole-Brain Child av Daniel J. Siegel & Tina Payne Bryson (forfatterene har så lange cv-er at jeg ikke skal begynne å ramse opp. Harvard-degrees, professor i ditt og doktor i datt etc.) . La oss begynne med det mest grunnleggende: Du har sikkert hørt om våre to ganske ulike hjernehalvdeler. Kort fortalt har høyre hjernehalvdel ansvaret for “det store bildet” i motsetning til detaljer. Det opererer områder som ikkeverbale signaler, bilder og følelser. Venstre hjernehalvdel har derimot ansvaret for ordensbaserte strukturer som språk og logikk.

I de første tre årene av livet er det høyre hjernehalvdel som dominerer. Venstre hjernehalvdel har rett og slett ikke kommet skikkelig på banen enda, for den tar lengre tid å utvikle. Det er derfor det er umulig å argumentere logisk med en toåring. Logikk-smogikk. Du kunne like gjerne prøvd å forklare ukedagene til en katt. Toåringen vet for eksempel at godteri kommer på lørdager, men hun har oftest ikke noe forhold til at ukedagene kommer i en viss rekkefølge.

Når begge hjernehalvdelene har kommet skikkelig på banen, får vi en helt ny situasjon. Nå må vi passe på at vi bruker begge halvdelene, og ikke lener oss for mye på en av dem. En person som i hovedsak lener seg på venstre hjernehalvdel kan bli avhengig av logikk og bli blind for andres følelser. På samme måte kan en som lener seg på høyre hjernehalvdel oppføre seg som et småbarn og slite med å innrette seg etter sosiale koder og logikk.

Forfatterne av “The Whole-Brain Child” forteller om hvordan vi kan harmonere disse hjernehalvdelene og la de samarbeide. Slik kan barnet (og vi) bruke så mye som mulig av hjernen og får følgelig de beste forutsetningene for å ta livets berg-og-dal-bane på strakest mulig arm. Et barn som harmonerer høyre og venstre hjernehalvdel, kan være mer resilient og smidig og reiser seg raskere når livet er dritt. Derfor er barnets raseri- eller gråteanfall en så fantastisk gave. Ja, du leste riktig. For når barnet blir rabiat får vi nemlig servert rett i fanget muligheten til å lære barnet om å benytte den fantastiske hjernen sin. 

Poenget er å bruke språket i kombinasjon med følelsene. Hver gang vi setter ord på hva som skjer inni oss eller i barnet, som å si hva følelsen heter og hvordan den kjennes, så bruker vi venstre hjernehalvdel til å støtte høyre hjernehalvdel. Når disse to kan samarbeide, får vi best resultat som mennesker. Tenk på hjernen som Nav. Når de ulike avdelingene samarbeider blir jo resultatet bedre enn om de sitter hver for seg i sin egen boble. Det beste av alt er at det hele egentlig kan kokes ned til noe så enkelt som: sett ord på – og anerkjenn – de ulike følelsene du ser i barnet (og i deg selv). La språk og emosjoner samarbeide. Da opprettes det visstnok svært verdifulle forbindelser i hjernen. Før i tiden avfeide foreldre ofte barnas følelser. «Slutt med det der!» kunne man høre. En slik tilnærming resulterer i at barnet ikke får mulighet til å utvikle emosjonell intelligens optimalt. Derfor: sett ord på det, snakk om det og hjelp barna å gjenkjenne de ulike følelsene. Deretter kan dere gå mer logisk og rasjonelt til verks og være så «fornuftig» dere bare vil. Slik får vi mest ut av hjernen. 

Er du interessert i to konkrete tips fra boka på dette, kanskje? Ok, let’s face it, de er ganske like, men her er de: 

  1. ”Connect and redirect”: Dette handler om en ganske “basic” foreldrestrategi som jeg tror de fleste har lest om, men som ikke alle vet grunnen til at vi skal gjøre. Det handler om at vi skal utvise empati og gi trøst først, for å roe høyre hjernehalvdel, for deretter å henvende oss til den mer logiske delen av hjernen ved å rasjonalisere eller peile barnet inn på en mer logisk kurs (enn for eksempel å kaste alle skoene i gangen ut av vinduet). Altså stimulerer vi først høyre hjernehalvdel, som handler om å anerkjenne følelsene barnet har i øyeblikket, og gi trøst, og først når det er gjort, så kan vi appelere til venstre hjernehalvdel ved å bruke logiske resonnementer. Hvis vi derimot hopper over skritt èn, og altså dropper trøst og empati, er barnet langt mindre mottakelig for å lytte til de logiske resonnementene, fordi det fortsatt er høyre hjerhalvdel som har kontrollen. Derfor må alltid empati komme før logikk. F.eks.: Lille Bolle er forbanna fordi hun ikke får ha på pensko i nysnøen 1. Desember. Høyre hjernehalvdel er i harnisk over slik urett, og Lille Bolle forstår i dette øyeblikk at ALT er urettferdig og pappa er en ondskapsfull dust og hvis ikke hun får ha på pensko, så skal ingen ha sko! Så hun gjør det eneste “logiske” følelsessenteret kan komme frem til og kaster alle skoene ut av vinduet. Hva gjør pappa da? Kaster ungen også ut av vinduet? Nei, det er nok ikke så lurt. Hvis han velger “connect and redirect”-strategien, så skal han først si tydelig, gjerne med flere ord at han skjønner at hun er sint for at hun ikke får ha på pensko. F.eks. ville jeg sagt noe slikt til bolla mi: «Jeg skjønner at du har lyst til å ha på pensko, det er kjempefine sko. Jeg skjønner godt at du liker de. Når du ikke får lov å ha de på deg, så skjønner jeg at det er skikkelig, skikkelig frustrerende. Jeg forstår deg!» Deretter kan vi gå for logikk: “Jeg har et forslag. Hva med at du tar med skoene i sekken, så kan vi ta de på så fort vi kommer frem? Jeg vil nemlig ikke at du bruker de i snøen, for da kan du bli våt og iskald, og skoene kan til og med bli ødelagt av all snøen. Men vinterskoene dine tåler snø! Er ikke det kult? Her er sekken din. Vil du legge penskoene oppi?”. En slik far hadde jeg betalt en million dollar for. Om datteren derimot hadde vært lei seg fordi skoene hennes var ødelagt, så kunne faren først trøstet henne og utvist empati, for deretter å foreslå at de skulle lete etter superlimet og reparere skoene. Så kan han forklare at slike sko ikke tåler å bli brukt som brems på sparkesykkelen, for da kan de bli ødelagte. Da jeg var liten ville de fleste foreldre hoppet rett til det siste punktet og sagt “ja, skoene er ødelagt fordi du brukte de som brems på sparkesykkelen. Nå kan du skylde deg selv.” Kjip reaksjon, ikke sant? Og ikke særlig konstruktivt. Slike situasjoner er en gylden mulighet til å lære barnet “å bruke hjerte og hjerne i harmoni”, men i steden velger noen å avfeie barnet og dets følelser. Det eneste barnet lærer da er at det ikke er lov å være meg. De lærer det motsatte av emosjonell kompetanse og det motsatte av å ha det godt med seg selv. 
  2. Name it to tame it”: Dette punktet handler om at når vi setter ord på det som skjer inni oss, så stilner aktiviteten i den delen av hjernen som fyrer signaler om at vi har det vondt. Jeg liker uttrykket som læreren min, Dora Thorallsdottir, bruker: “Når du skinner sola på trollet så sprekker det.” Det gamle ordtaket synes jeg vitner om at vi allerede for lenge siden visste at når vi snakker om vanskelige ting så avtar makten det vanskelige har over oss. Men tilbake til boka som forklarer hvorfor det er sånn: jeg oppfatter det som at når språkdelen av hjernen støtter og anerkjenner følelsesdelen av hjernen, så kan følelsesdelen slappe av. Når vi setter ord på det kjipe, så avtar altså opplevelsen av at det er kjipt. Sagt på en annen måte, når vi setter ord på hva som skjer inni oss, så kan høyre hjernehalvdel fyre færre og færre signaler som gir oss følelsen av å ha det kjipt. Forfatterne oppfordrer derfor foreldre til å be barna fortelle om hele hendelsen dersom noe har opprørt dem. Hva skjedde? Hva følte du da? Hvordan reagerte han/hun da? Hva gjorde de andre da? I min erfaring kan foreldrene også bruke den strategien på barn som ikke har fullt språk selv enda ved å stille en rekke ja-spørsmål. Dette gjorde jeg mye med datteren min da hun var i toårsalderen og ble sinna og lei seg for ting ganske regelmessig. For eksempel når hun ville ha med en dukke hjem fra barnehagen som det ikke var lov å ta med. Jeg foreslo at hun skulle legge den tilbake. Hun svarte slik høyre hjernehalvdel syntes var forsvarlig, nemlig ved å skrike av full hals “NEI!!!!! JEG VIL IKKE!!!!” Da skjønte jeg at jeg måtte hente frem EQ-dama i meg. Jeg satte meg ned foran henne og opprettet øyekontakt. Jeg begynte ved starten av historien:-Du hadde skikkelig lyst til å ha med den dukken hjem.
    -JAAA!!!
    -Det skjønner jeg at du hadde lyst til. Men så sa jeg nei. Det likte ikke du.
    -NEI!!!
    -Ja, det syntes du var skikkelig dumt gjort av meg. Ble du sinna da?
    -Ja, jeg ble sinna du sa nei til meg.
    -Ja, det skjønner jeg. Du ville ha med dukken hjem, men så sa jeg nei fordi dukken bor i barnehagen. Det syntes du var dumt også ble du sinna. Jeg skjønner at det var vanskelig. Det kan være veldig vanskelig å ville noe som man ikke kan gjøre.

    Her skiftet datteren min kurs umiddelbart. Hun var tydeligvis ferdig med reaksjonen sin. Budskapet hennes var tydelig kommunisert og satt ord på. Hun svarte kort:
    -Jeg kan legge dukken på plassen min, jeg.

    Så var vi ferdig med den saken. Når man kjenner til disse triksene er det faktisk mulig å slutte å kjefte. Nesten. Neida. Joda. 9 av 10 ganger vil jeg påstå at man klarer å løse enhver konflikt uten kjefting. I alle fall hvis det ikke er i en stressa situasjon. Det er min erfaring. Som oftest bruker jeg en kombinasjon av begge metodene ovenfor, og det var derfor jeg ble så gira da jeg skjønte at de respekterte forfatterne av denne boka har hjernevitenskaplig bevis på hvorfor det funker! Jeg hadde nemlig lest om disse metodene i drøssevis av bøker, men ingen forklarte så konkret som denne boka hvorfor det funker. 

    Videre handler boka også om andre deler av hjernen, som de dype delene, reptilhjernen, hippocampus og amygdala, i motsetning til det øvre laget, cortexen. Men dette tar jeg i en annen post, for nå skal jeg leke med ungene. Ha en riktig god helg, folkens!