Likestilling på patriarkalske premisser? Nei, takk.

Vil gjerne dele det som i min mening er en utrolig bra skrevet sak om hvor høl i huet det er at man skal dele foreldrepermisjonen i to: https://morgenbladet.no/aktuelt/2017/10/kom-snart-tilbake
 
Min mening? Gi mødre høyere status. Gi deltidsarbeidende småbarnsforeldre full pensjonsopptjening og en tydelig stemme. Slutt å skryt av karrierejagende småbarnsforeldre, og slutt å glamoriser mødre som fortrenger sitt eget morsinstinkt for å passe inn i en patriarkalsk modell over hva som kjennetegner suksess. Slikt opplever jeg som kvinneundertrykkelse på sitt mest utspekulerte. 

 

Når jeg leser formuleringer som «Frykter barnas beste ofres på likestillingens alter» og «Har feminismen gått tapt i likestillingens navn» (samme sak som over) er mitt svar et soleklart JAAAA! Når i alle dager ble likestilling synonymt med likhet? Saker som dette handler om at omsorgsarbeid har lav status og at mødre som overser morsinstinkt og verkende bryster og rusher tilbake til arbeidslivet med melk rennende nedover magen hylles som moderne kvinner. Selv om babyer kan introduseres for fast føde etter 6 måneder er det langt i fra alle babyer som er interessert og prosessen er gradvis. Selv måtte jeg pent fullamme sistemann i 10 måneder, og han nektet flaske hele veien. Da valgte han heller å ikke spise på ni timer en dag. Vi prøvde. 

Neida, ikke alle mødre ammer. Men i denne debatten er det en bagatell, for mødre har like sterke morsinstinkter allikevel. Og selv om de fleste av oss anser en dag på kontoret som ferie sammenlignet med å være hjemme med en seks måneder gammel baby, så ville de færreste mødre jeg kjenner orket å være borte fra babyen sin 37,5 time i uka på dette tidspunktet. Hadde jeg vært blant de som fikk en kolikkbaby eller noe annet ubeskrivelig energitappende ville jeg kanskje klart å ta fri de timene, men ikke faen om jeg hadde hatt nok å gi i en fulltidsjobb. Så utmattende som småbarnsfasen er, særlig med enten syke barn eller barn som drikker MYE morsmelk (min kategori), så er det ønsketenkning å være mentalt på plass etter 6 måneder. Og det er helt naturlig at barn ofte er mest knyttet til en av foreldrene de aller første leveårene. Der det finnes en mor, vil jeg være ærlig og medgi at det nok i svært mange tilfeller er nettopp mor som er denne personen med sterkest tilknytning til barna i starten av livet. Og nå skal jeg bli litt kvass, noe jeg ikke ofte blir på denne bloggen: Se til HELVETE å respekter barna, og slutt å ofre barnas behov for sunn tilknytning, trygghet og samspill til fordel for politikk som tilhører forrige århundre. Omsorgsarbeid bør hauses opp! Ikke ned. Ja, det er klart mødrene trenger en pause etter seks måneder, men å tro at tvungen deling av fellesperioden er løsningen er ren arroganse, spør du meg. Ja, mange av landets fedre hadde tatt det på strak arm og gjort en kjempejobb. Det vet jeg. Men tror virkelig den samlingen som fremmet dette forslaget at 100% av Norges fedre er emosjonelt kapabelt til dette? Altså å ha 40 timers eneansvar for omsorgen av en 6 måneder gammel baby med all den ubetingede kjærlighet og tålmodighet som det innebærer? Tja, kanskje jeg undervurderer dem. I så fall forholder jeg meg ydmyk til det. Jeg har selvfølgelig bevitnet mange vidunderlige pappaer i perm her til lands, og jeg håper at det blir mange fler for hvert eneste år. I dag vet jeg dog at de utgjør langt i fra 100% av landets fedre, og selv om det kanskje kunne vært en eventyrlig lærerik kjærlighetsreise for mange fedre med tvungen, utvidet pappaperm, så vil jeg ikke at babyen skal betale prisen for den reisen. 

Hvis vi ønsker oss pappaer som ivrer etter å være hjemme med babyen sin og tar på seg alt som trengs av både fysisk og emosjonelt familie- og omsorgsarbeid, så tror jeg vi må begynne med å oppdra andre gutter. Inn med obligatoriske foreldrekurs om tilknytning, emosjonell kompetanse, hjerneutvikling hos småbarn og genusbevissthet, og ut med gutte- og jentebokser, patriarkalske verdisystemer og latterliggjøring av sårbarhet. Sårbarhet krever ekte mot, og «tøffinger» er som oftest de feigeste. Slik føler jeg. Ja, jeg føler. Deal with it.  
Jeg er overbevist om at den emosjonelle investeringen vi gjør i neste generasjon, en investering som handler om kjærlighet fremfor styreverv i akkurat disse første sårbare årene, er det aller mest effektive vi kan gjøre av preventivt arbeid når det gjelder å skape en ny generasjon av ressurssterke samfunnsborgere som bidrar til et nestekjærlig og raust samfunn. 
Ps. Jeg har veldig lyst til å vise til alle den ulike forskningen som beviser hvor mye trygghet og samspill de tre første leveårene har å si for å forebygge lærevansker, psykiske lidelser og fysisk sykdom senere i livet, men jeg gidder rett og slett ikke å lete frem alle linkene akkurat nå. Jeg tillater meg nemlig å være litt giddalaus en søndags kveld. Akkurat nå kjenner jeg nemlig at jeg vil heller være opplagt i morgen tidlig med ungene, enn å overbevise eventuelle skeptikere om at kjærlighet ruler.