Inkluderer ikke genusbevissthet respekt for de «tradisjonelle cis-barnas» ønsker?

(EDIT: Cis er det motsatte av trans. Er man cis-kjønnet identifiserer man seg med det kjønnet man ble født med. Genusbevissthet handler, enkelt forklart, om at man ikke ønsker å definere seg selv eller andre utifra tradisjonelle oppfatninger om kjønn, og heller ha et hav av muligheter når det gjelder farger, leker og alt annet. Trans-tematikk og genusbevissthet har egentlig ikke så mye med hverandre å gjøre, og jeg er ingen ekspert på verken tematikken eller begrepene, men jeg bruker de begrepene her som jeg føler best får frem det jeg vil si. Så krysser jeg fingrene for at jeg ikke tråkker for mange på tærne.)

Mitt inntrykk er at dagens foreldre er ganske opplyst om transkjønnethet og ulike former for kjønnsuttrykk, i forhold til før. Vi er opptatt av å respektere det kjønnsuttrykket som barnet utforsker til ulike tider, og jentene kan kle seg som batman om de vil, samtidig som gutter gjerne får kle seg i rosa og ta på prinsessekjole. Er det ikke da like viktig å respektere det når det jeg velger å kalle «åpenbart tradisjonelle cis-barn» vil uttrykke seg? Har genusbevisste foreldre tatt det et hakk for langt, hvis vi gjennomgående aldri kjøper rosa til jentene våre, bare fordi det er blitt en tradisjonell jentefarge? Bruker vi barna som en politisk markør for vårt eget behov for å ta avstand fra et stadig mer masete skjønnhetspress?

Selv har jeg nemlig vært skyldig i dette.  Det hadde bare vært så mye lettere å kjøpe en rosa prinsessekjole til en gutt som ville utforske et feminint kjønnsuttrykk, enn å kjøpe det samme til en jente som rett og slett bare vil utforske og uttrykke det kjønnet hun er født med. For da kommer det indre genuspolititet mitt. Denne politistyrken bor i mitt verdisenter, men også i mitt eget ego, og det sier ting som: «Du vil vel ikke oppmuntre til tradisjonelle kjønnsroller?» «Vil du ikke ha en tøff og sterk datter?» og «Kjøp batman-jakken i stedet for Elsa-jakken!».

Vi hører om – og forstår – at det kan være skadelig for det indre livet til f.eks. et trans-barn dersom det ikke får lov å kle seg og omtale seg selv som det kjønnet det identifiserer seg med på innsiden. Det har vi lett for å forstå og det er ingenting vi heller vil respektere. Men med «de tradisjonelle cis-barna», så skal det ikke være så lett. Disse har vær så god å ikle seg kjønnsnøytrale farger og være levende, vandrende bevis på hvor politisk korrekte og genusbevisste foreldre de har. Jeg skjønner at poenget med genusbevissthet handler om å gi barnet så mange valgmuligheter som mulig, og ikke legge retningslinjer basert på kjønn. Men når en jente da for eksempel bare vil ha rosa, rosa og litt lilla (med glitter!), så sitter det langt inne for noen av oss å gi etter. Jeg ser nå at dette egentlig er ganske trangsynt. Jeg kjenner at jeg selv vil ta personlig ansvar for de politiske kampene jeg vil kjempe, og jeg vil ikke legge det ansvaret på barna mine. Når treåringen vil ha rosa gummistøvler og glitrende tyllskjørt utenpå regnbuksa, så er det hennes soleklare rett å bli hørt, mener jeg. Jeg vil ikke at det skal være slik at en gutt har mer rett til å ikle seg dette en det en jente har.

La meg forklare hva jeg mener. Helt siden jeg fødte en jente for litt over tre ås siden, har jeg vært utrolig opptatt av å ikke tylle henne inn i en verden av rosa prinsesseting. Jeg husket fra min egen barndom hvordan jeg ble beundret når jeg hadde nybørstet hår i stramme fletter og pen kjole med krage, og jeg husker at jeg registrerte at «det er visst dette som gjør at de voksne liker meg.» Dette ville ikke jeg gjøre mot min egen datter. Min datter skulle ikke identifisere seg med utseendet sitt, så jeg kjøpte kjønnsnøytrale klær som lett også kunne arves av en eventuell lillebror. Det var da denne lillebroren kom, at jeg møtte meg selv i døra. Altså, jeg var minst like opptatt av at ikke han skulle puttes i en kjønnstereotypisk boks, og at han ikke skulle få for mye blå klær og tøffe bil-leker, men jeg tok med letthet på han en rosa body. Han arvet rosa klær som storesøster hadde fått i gave, for jeg kjøpte jo ikke rosa til henne selv. Hvorfor var det greit å ta på rosa på lillebror, men ikke på storesøster? Blir ikke det diskriminering? Jeg syntes det var kult når lillebror gikk i rosa, men når storesøster brukte rosa begynte genuspolititet i hodet mitt å jamre. «Tenk, nå tror «alle» at du presser henne inn i en trang og stereotypisk prinsesse-boks. Dette reflekterer over hodet ikke dine verdier. Er du ikke en bedre mamma enn dette?».

Og der var det. Det reflekterte ikke mine verdier. Men når gutten min brukte rosa, da reflekterte det mine verdier. For mine verdier er blant annet å ikke bidra til å opprettholde kjønnsbaserte forventninger til hvem barna mine skal være. Så gikk det opp for meg: Er det ikke egoistisk av meg som mamma å forvente at barna mine skal kle seg i tråd med mine verdier til enhver tid? Jeg synes jo strengt tatt de skal få velge klær som er i tråd meg hvordan de selv har det på innsiden. Jeg vil jo ikke bruke barna mine som politiske signal-sendere om hva jeg selv mener er galt med samfunnet. Og selv bruker jeg jo faktisk rosa, fordi jeg synes det er en av de gladeste og sprekeste fargene. Jeg vil jo at barna mine skal ha samme mulighet til å ta valg som gjør at de føler seg bra. Jeg vil at de skal få være indrestyrte, og jeg vil at de skal være subjekter, i motsetning til objekter. Jeg vil at de skal ha et sterkt og godt forhold til sitt eget «jeg» og jeg vil at de skal lytte til sin indre stemme. Da er det jo helt på jordet av meg å overstyre deres personlige preferanser i klesveien fordi disse preferansene ikke er i tråd med mine verdier. Noen ganger tror jeg vi foreldre gjør ting mye mer komplisert enn det hadde trengt å være.

Det er ganske normalt at barn i 2-3-årsalderen har behov for å utforske de mer ekstreme sidene av sin egen kjønnsidentitet. (mer om det her) Jeg tenker at det ikke er tilfeldig at dette kommer parallelt med de første selvstendighetsperiodene (som før het trassalderen), fordi det handler jo nettopp om å utvikle selvstedighet og definere seg selv, og oppleve seg selv, som et selvstendig individ. Sett i dette lyset er det jo åpenbart hvorfor den gamle taktikken med autoritær oppdragelse funket svært dårlig på barn i «trassalderen». De trenger jo at vi anerkjenner deres nyoppdagede identitet for at de skal kunne gå inn i en konstruktiv dialog med oss. Derfor er det så viktig å annerkjenne barnas følelser, før vi begynner å ressonere med logikk.

For mer stoff om hvordan prate med barn som har sterke følelsesutbrudd og bygge emosjonell kompetanse, se disse postene:

Kan språket avgjøre din emosjonelle intelligens?

Derfor er det bra for hjernen å snakke om følelser!

På samme måte tenker jeg at det er forferdelig viktig at vi respekterer og annerkjenner barnas kjønnsidentitet, og det faktum at de i perioder vil ha ekstra sterkt behov for å uttrykke denne gjennom enten batmangensere eller rosa tyllskjørt. Min datter har en bestevenn som er gutt, og han elsker actionfigurer. En periode ville min datter derfor også ha batman- og spidermanklær, noe jeg gjerne imøtekom. Men da hun krysset over og heller ville ha Elsa-genser, så satt det mye lenger inne hos meg å imøtekomme ønsket hennes. Personlig likte jeg best overgangsfasen, der hun brukte spidermangenser sammen med rosa tyllskjørt. Det syntes jeg reflekterte spennvidden i henne på en god måte. Men nå øver jeg meg på å respektere at datteren min ikke er et uttrykk for min egen politiske agenda. Hun er sitt eget menneske, og hun har en egen identitet, egne preferanser og egne grenser. Jeg synes ikke jeg kan messe «Du bestemmer over kroppen din!» samtidig som jeg nekter henne å ikle nevnte kropp det hun selv vil.

Det som er utfordringen videre er følgende: Hvordan unngå at kommentarer som «Åh, så nydelig kjole. Er du en liten prinsesse i dag?» blir en identitetsmarkør for henne. Altså at hun ikke stadig jakter på komplimenter for utseendet for å føle seg bra nok. Det beste med kjønnsnøytrale klær er nemlig at man slipper å forholde seg til kommentarer fra omverdenen som oppmuntrer barna til ytrestyrte verdisett. Om folk bare hadde stoppet å kommentere barns utseendet, så kunne datteren min gått i kjole hver dag. Hva skal man si da, tenker du kanskje. Min tanke er å ikke si noe om klærne til barn før barnet selv bringer temaet på banen. Når hun eller han derimot sier «Se, jeg har Elsa-kjole!» så kanskje det holder å si med et entusiastisk smil «Ja, det ser jeg!» og dersom vi vil bidra til å fokusere på indrestyrte verdier, så kan vi jo legge til «Liker du å ha den på?» eller «Fortell meg om kjolen din, da!» Jeg tenker at dette stimulerer barnet til å fokusere på hva det selv er opptatt av og føler i forhold til kjolen, i stedet for å fokusere på hva vi som eksterne kilder synes om den. Når barna svarer «JAAA!» eller «Dette er en rosa kjole, med lilla prikker og når jeg har den på så kan jeg snurre rundt og rundt.» så kan vi jo bare si «Åh, så bra. Det var godt å høre.» eller «Det hørtes gøy ut!» Slik tenker jeg at vi kan være med å vise entusiasme sammen med barna uten å kommentere deres utseende med et eneste ord.

Har du noen tanker? Kom veldig gjerne med det! Jeg vil gjerne ha innsyn i andres refleksjoner vedrørende dette.