Kontantstøtta – en livsviktig samfunnsinvestering? 

Edit: de to siste dagene har jeg vært på Barnets Beste konferansen og fått servert enorme mengder forskning som underbygger alle påstandene i denne posten. Ble så utrolig inspirert av de kunnskapsrike menneskene at jeg måtte rett og slett å gråte en skvett under siste appell / innlegg. Fantastiske dager! Men, anyway, her er posten: 

Mye tyder på at investering i de første tusen levedøgnene er den som gir høyest avkastning sammenlignet med all annen investering i human kapital senere i livet. Dette betyr at om vi ønsker ressurssterke samfunnsborgere, som bidrar aktivt og positivt, er investering i livets begynnelse noe av det mest effektive vi kan gjøre. Ønsker vi en fremtid med lavere sykefravær, mindre arbeidsledighet, kriminalitet og psykisk sykdom samt generelt høyere livskvalitet, så kommer vi ikke unna at de første tusen levedøgnene – og helst de fem første årene – må settes øverst på prioriteringslisten over samfunnsinnvesteringer.

 Dr. Allan Schore er en respektert psykolog, psykoterapeut og nevrovitenskaplig forsker, som har tonnevis med forskning som underbygger disse påstandene. Han var nylig på besøk i Norge og sa blant annet til barnehage.no at det er helt avgjørende at barnehagepersonell har kunnskap om barnets emosjonelle og nevrobiologiske utvikling. Det er et stykke igjen før norske barnehager er på et emosjonelt og kompetansemessig nivå som gjør det forsvarlig å sende absolutt alle ettåringer i barnehage.

Fortsatt skeptisk?  Sjekk for eksempel Harvards Center on the Developing Child, University of Minnesota CEED (Center for Early Education and Development) eller egentlig et hvilket som helst annet forskningsinstitutt som tar for seg barnehjernen. Da vil man se at de første tre årene er den perioden i et menneskes liv der vi har aller størst mulighet til å påvirke i både positiv og negativ retning. Den er en «use it or loose it» situasjon, der hjernen er i enorm vekst. Grunnmuren for barnets empatiske og sosiale evner, samt all senere læring og generelle selvfølelse og livsmestring bygges da.

De fleste barnehagemedarbeidere aner ikke hvor viktige jobbene deres faktisk er. Jeg mener at de utvilsomt har en av norges aller viktigste jobber. Politikere snakker om at alvoret begynner i skolen, men sannheten er at det er for sent å sette inn kruttet ved skolestart. Læringsvansker og adferdsvansker i skolen kan ofte spores tilbake til de første leveårene.

Med dette i mente, mener jeg kontantstøtten er livsviktig. Den tillater foreldre, som ser at akkurat deres barn ikke er klart for barnehage, å la barnet modnes hjemme, i trygge og kjærlige omgivelser, sammen sine primære tilknytningspersoner.

Gevinstene av trygge, forutsigbare omgivelser i starten av livet, med morsom, kjærlig stimuli og kommunikasjon, samt fysisk kontakt og øyekontakt er uvurderlig for barnets fremtidige livskvalitet, også i voksenlivet. Kontantstøtten er derfor bare et lite skritt i riktig retning når det gjelder å investere i en optimal fremtid.