Jeg var dritredd før min første publiserte kronikk!

Evig eies kun et dårlig rykte. Denne setningen fikk jeg høre gjentatte ganger i ungdommen av en eldre slektning. Hun hadde nok misforstått poenget med Henning Kvitnes sin kjente sang som strofen er hentet fra, men det sier også litt om hvor enorm skam hun selv gikk og bar på, tenker jeg. I går hadde jeg min første publiserte kronikk (!!) i Dagbladet, og temaet var nettopp skam.

Les kronikken her: Til Ungdommen – Jeg vet hvordan det er å bli kalt hore

Denne skammen tenker jeg at er litt som julenissen. Vi bruker den for å få folk til å oppføre seg. «Nå må du være snill, slik at julenissen kommer til deg i år!» Men julenissen finnes ikke. Det gjør ikke skam heller. Skyld, ja, det tenker jeg er en følelse det kan være greit å ha. Ansvarsfølelse også. Men ikke skam. Jeg føler oppriktig at skam ble utviklet av patriarkatet for å undertrykke kvinner. Men det er en annen diskusjon. Uansett:

Hver gang jeg har kontakt med media får jeg utrolig vondt i magen. Jeg har derfor lurt fælt på hvordan jeg skulle markedsføre meg selv og foredragene mine. Jeg har jo en stor og lidenskaplig drøm om å bidra til å spre selvfølelse og egenverd blant ungdom (og etterhvert også barn og foreldre), og første skritt på denne veien er foredragene mine om forskjellen på sex og porno. Jeg innså at jeg må tørre å være synlig og tydelig i den offentlige debatten for å bli hørt. Så når jeg skrev kronikken min var jeg supergira! Den var opprinnelig tre ganger så lang, med mange flere nyanser. Men jeg fikk skrelt den ned til kravet på 6000 tegn, og kjente meg fornøyd. Så sendte jeg den av gårde, full av sommerfugler i magen.

Idet Dagbladet svarte meg og antok den, ville jeg spy. Jeg ble ør i hodet og fikk fysisk kjempevondt i magen. Tarmene knøt seg. Før ville jeg tenkt – er det et tegn på at jeg skal trekke saken? Er det intuisjonen min som prøver å si meg noe?

Men i løpet av tiden min som student på EQ Institute har jeg skjønt noe viktig. Når følelsen kommer fra frykt, så er det ikke intuisjonen min. Det er snarere forsvarsmekanismene mine som gjør seg gjeldene.  Frykt og skam sitter så langt inni margen at jeg tror vi ofte ikke merker at det er der i det hele tatt. I meg har disse kreftene vært så internalisert at jeg trodde det var sånn det skulle være. Jeg forsøker derfor å huske på at når den lammende angsten griper tak i meg, så er det frykt. Det er ikke intuisjon. Og frykt får ikke lov å styre meg.

Jeg vil ikke være redd for frykt. Når frykten inntar meg, tenker jeg at det er ekstra viktig at jeg gjennomfører.

Jeg hadde vondt i magen hver eneste dag etter at kronikken min ble antatt, og lurte på når i alle dager de skulle trykke det så jeg kunne få det overstått. Det var vanskelig å gå å vente, men så kom jeg over en uttalelse fra Brenè Brown  i et intervju med Marie Forleo. Hun sa:

«I´ve never achieved something comfortably.»

Ok, det var en trøst. Så på lørdag, altså i går, fikk jeg melding på facebook med fistbump emoticon og link til saken. Shit. Den var publisert. Jeg gikk forbi 7/11 og kjøpte papiravisa. Og ganske riktig…. Dobbeltsidig oppslag! Jeg ble dritstolt! Og pissredd. Jeg klarte ikke sette meg på bussen hjem, så jeg bare gikk og gikk og endte opp på Taverna´n på Youngstorget. Jeg slengte innpå en pizza og to øl, mens jeg leste saken to ganger etter hverandre. Den indre dialogen min gikk slik: «Jeg vil ikke dele denne saken med familien. Jeg orker ikke si i fra at de skal kjøpe avisa i dag. Jeg vil ikke ha deres mening om dette. Og hva vil de andre foreldrene i barnehagen si? Hva med overgrepsofrene? Sukk. Men Caroline, jeg har ryggen din. Jeg tar deg i mot! Det skal ikke være komfortabelt å være modig. Det er greit. Jeg har plass til litt ubehagelighet. Det går bra. Det er lov å være deg. Det er lov å være meg. Jeg har ryggen din. Stol på meg. Ok. Jeg er glad i deg. Jeg elsker deg. Det er lov å være meg. Puh.»

Jeg er så glad jeg har lært meg å ha en langt mer kjærlig indre dialog enn jeg hadde tidligere. Tenker det vil komme godt med i tiden som kommer;)

Til Ungdommen – Jeg vet hvordan det er å bli kalt hore