Mine tips til deg som har fått spredt private bilder

I dag var jeg på God Morgen Norge og snakket om skam og selvfølelse i forbindelse med spredning av nakenbilder. Jeg var litt uforberedt på noe av tematikken, så jeg rakk ikke å adressere de sterke, og ofte svært vonde, følelsene som oppstår når man er offer for noe slikt. Det vil jeg gjerne si noe om her. Dette er altså ikke en post om strafferammer og lovverk, men om følelser. Vonde følelser.

Jeg vet hvordan det er å bli kalt hore, fuck-ho, feit, støgg, pervers, uintelligent, desperat eller rett og slett bare stokk dum. Jeg vet hvor jævlig det er når et bilde eller en film jeg trodde jeg hadde kontroll på, plutselig ligger tilgjengelig for almennheten og alle kan se det. Det føles helt ubeskrivelig tungt, som å få hundre mursteiner lenket fast til føttene, og som å synke ned i en tjukk, svart tjære av skam og krenkelse. Det er kanskje en av de værste følelsene som finnes.

Mitt først råd, er å nettopp anerkjenne dette. Vi kan ikke begynne å tenke positivt før vi har tatt følelsene på alvor og satt ord på nøyaktig hvor dritt det føles.

Mitt andre råd, er å snakke med noen. Jeg synes vi skulle opprette støttegrupper for alle som har vært utsatt for nettopp dette. Det er så godt å snakke med noen som utviser ubetinget og ubegrenset empati, og ikke minst er det deilig å snakke med noen som har opplevd noe lignende. Det finnes kanskje ingen mer godgjørende setninger enn nettopp denne: «Jeg vet hvordan du har det. Jeg har opplevd det samme.» Så snakk med noen! Har du ingen å snakke med, så gå til helsesøster. De som jobber på helsestasjon for ungdom er stort sett genuint interessert i at unge skal ha det godt, og de vil deg vel.

Mitt tredje råd, er å begynne å stille spørsmål: Hva galt har jeg gjort? Har jeg egentlig gjort noe galt? Jeg mistenker nemlig at du ikke har gjort noe galt i det hele tatt. Når bildet ble tatt, eller når filmsnutten ble filmet, så gjorde du noe som sannsynligvis opplevdes positivt og spennende. Men så ble bildet eller filmen spredt til uvedkommende, og da ble plutselig det som hadde vært en god opplevelse gjort om til noe forferdelig vondt. Hva var det som endret seg? Jo, vi fikk en ny ingrediens i miksen, nemlig de andres ønske om å rakke ned på deg for å løfte frem seg selv.  En av de aller vanligste måtene å fremstille seg selv som bra nok på, er å rakke ned på andre. Det er forferdelig feigt, og veldig enkelt. Det er da jeg mener det er viktig å huske på at det er de andre som er problemet. Ikke du. Du som har tatt et bilde i god tro, du er aldri problemet. Det er de andres holdninger og usikkerhet som er problemet.

Men hvorfor føles det så grusomt da, lurer du kanskje på. Min teori er følgende: Vi er alle biologisk programmert til å søke tilhørighet og aksept. Vi er tross alt flokkdyr, og vi ønsker å være en likeverdig del av flokken. Vi ønsker også selv å kontrollere hvordan vi fremstilles, og være med på å bestemme hva andre vet om oss. Derfor oppleves det grusomt, når vi blir fremstilt på en måte som vi overhodet ikke kjenner oss igjen i, fordi det bildet eller den filmen var jo ment for en helt annen setting. Når bildet tas ut av den settingen det var ment for og blir spredd for alle vinder, så oppleves det som et overgrep og et ubeskrivelig overtramp. Vi føler oss ikke lenger som en likeverdig del av flokken og vi har ikke kontroll over hvordan vi fremstilles og hva folk vet om oss eller hva de ser av oss. Det oppleves som å bli fullstendig blottlagt, og vi er på vårt aller mest sårbare. Og dette bringer meg videre til punkt 4.

Mitt fjerde råd er nemlig å tenke litt på dette: Sårbarhet er noe av det tøffeste som finnes. Det å tørre å være sårbar, det er ekte mot. Det å være sårbar er nemlig en av de aller skumleste sakene som finnes. Det er lite vi mennesker frykter like mye som å være – eller bli fremstilt som – sårbare. Den som tør å stå i sårbarheten sin, den demonstrerer ekte mot. Derfor pleier jeg å tenke, når jeg føler meg blottlagt eller krenket, at nå har jeg mulighet til å stå i sårbarheten min. Nå har jeg mulighet til å omfavne den, lære noe om mennesket og til å bygge et kjærlig og nært forhold til meg selv.

Ved å erkjenne og omfavne sin egen sårbarhet, erfarer jeg at man oppnår ekstrem resiliens. Med det mener jeg at man blir så og si umulig å knekke. Ved å anerkjenne og akseptere sårbarheten, så kan man omfavne den. Og da kan man gi den kjærlighet. Deretter kan man faktisk elske seg selv på sitt mest sårbare, og da har de andre mistet makten over deg.

En av de mest inspirerende damene jeg vet om når det gjelder sårbarhet er Brené Brown. Sjekk ut en av de fantastiske TedTalkene hennes her: