Kan vi spare penger på å snakke mer om følelser?

Teknologisk versus emosjonell utvikling – en uklok konkurranse?

Vi heller – naturligvis – drøssevis med penger inn i teknologi. Selve ordet «teknologi» bringer frem positive assosiasjoner hos de fleste. «Teknologisk nyvinning», «Tech-seminar» og ikke minst «Kvinner i teknologi» er ord og begreper som imponerer og engasjerer, mens «Emosjonskonferanse» bringer frem mer blandede følelser.

Teknologisk utvikling er vel og bra, men jeg synes det er økonomisk og velferdsmessig uklokt å ikke satse på en parallell emosjonell utvikling.

Mennesker er nemlig ikke alltid klare til å ta i bruk teknologien på en spesielt god måte, synes jeg. Det er vel ingen hemmelighet at den teknologiske utviklingen noen ganger går litt for fort til at menneskene klarer å takle det optimalt.  Et enkelt eksempel er sosiale medier. Jeg ser selvfølgelig fordelene med teknologisk utvikling, og synes det er spesielt flott at mange jobber med teknologi som skal fikse alt menneskene har gjort for å ødelegge jorda. Men jeg undrer meg veldig over følgende: Når vi ser hvordan mennesker oppfører seg, med sløsing med naturresurser, mobbing, trakassering, depresjon, maktspill, overdreven mental medisinering og utnyttelse….

Hvorfor er det ingen styresmakter som sier at NÅ – og ikke et sekund senere! – skal emosjonell utvikling på agendaen?

Vi har faktisk ganske mye forskning og kunnskap om hva vi kan gjøre annerledes i samfunnet for å oppdra flere ressurssterke, velbalanserte, nestekjærlige samfunnsborgere som bidrar positivt. Vi har forskning på morskjærlighet, tonnevis med kunnskap om emosjonell utvikling i hjernen de 3-5 første leveårene, og i tenårene, og vi vet mye om hva slags læring som fungerer og hva som ikke fungerer. Allikevel tviholder de fleste nasjoner på gammeldagse menneskesyn, der det ytre dominerer det indre, og legger til rette for å fostre generasjon på generasjon med en – for det meste – varierende grad av emosjonell inkompetanse.

Hadde verden vært en kinofilm, så  kunne dette bli avslørt som et komplott for å gjøre mennesker til slaver av sin egen historie, slik at det ble enklere for styringsmaktene å manipulere og kontrollere. Men verden er ikke en kinofilm. Så vidt jeg vet… 😉

Derfor tenker jeg at vi som er opptatt av emosjonell kunnskap, kompetanse og utvikling må tørre å snakke høyt om det!

img_0053
«How Emotions Are Made – The Secret Life of the Brain» er en av de nyere bøkene som presenterer forskning som underbygger betydningen av emosjonell intelligens.

Vi vet at emosjonelt kompetente mennesker er bedre ledere, lærere, medarbeidere, medmennesker og foreldre.

Vi vet at emosjonelt inkompetente mennesker, f.eks. folk som forkler frykt som arroganse eller sorg som sinne, er vanskelige å forholde seg til og lett kan ta uheldige avgjørelser. Nok et enkelt eksempel er en viss president. Emosjonelt inkompetente folk har lettere for å både utnytte og la seg utnytte, de er dårligere til å sette og respektere grenser, og de har mindre emosjonell og mental resiliens. Jeg ønsker meg derfor en sterk holdnings- og adferdsendring.

Jeg mener vi MÅ snakke mer om emosjonell kompetanse! Jeg vil snakke om emosjoner i barnehage, skole og gjennom hele utdanningsløpet. Jeg vil snakke om emosjoner på arbeidsplassen. Jeg vil ha emosjoner som eget satsningsområdet.

Jeg vil at politikere innser at emosjonene våre er en av menneskets største – og ofte relativt ubrukte(!) – ressurser. Denne ressursen, som heter emosjonell intelligens, er attpåtil fornybar og svært miljøvennlig. Å overse dette er rett og slett svært dårlig samfunnsøkonomi.

Vi kaster bort milliarder av skattekroner på emosjonell brannslukking, som resultat av lav emosjonell intelligens i befolkningen. Hva med å utnytte denne udiskutabelt svært verdifulle ressursen og spare milliarder på brannslukking senere i livet, samtidig som vi får mennesker som behandler seg selv og andre bedre? Emosjonelt intelligente mennesker er kjærligere, emosjonelt rausere og går ikke så lett fem på når samfunnskrefter bruker «splitt og hersk»-strategier. Emosjonelt intelligente mennesker er mer inkluderende, bedre til å motivere og ta vare på hverandre og de ønsker stort sett genuint å bidra til å gjøre verden bedre.

Høres ikke det ganske bra ut da?