Forkledde følelser

Jeg vil snakke litt om følelser. Rettere sagt, forkledde følelser. Jeg vil snakke om at det å undertrykke, skjule eller fornekte følelser gjør oss ubalanserte (og noen ganger syke). Jeg vil snakke om sunne og gode måter å forholde seg til følelser på, der følelsene blir hørt og tatt på alvor, uten at det på noen måte går utover livet ellers. Jeg opplever nemlig at mange tror det er viktig å ikke vise for mye følelser, for da blir man vanskelig å forholde seg til. Men det er snarere tvert i mot. Når man undertrykker følelser, blir de nemlig ikke borte. De utvikler bare mer utspekulerte og aksepterte strategier for å uttrykke seg.

For en generasjon siden, var det for eksempel veldig vanlig at en mann som egentlig ble såra, heller reagerte med å bli sint. Det å være såra eller lei seg var ikke en akseptert følelse for en mann, så han undertrykte/avviste den sårede reaksjonen lynraskt. Men den vonde følelsen ble ikke borte av den grunn. Den bare fant en annen form som mannen følte at han kunne stå inne for, nemlig sinne. Å være sint er tradisjonelt sett langt mer maskulint enn å være såra. En kvinne ville kanskje gjøre det stikk motsatte. Det var ikke så akseptert for en kvinne å være sinna, for da ble hun bare ansett som hysterisk. Så når hun egentlig var forbanna, ville hun kanskje heller utvikle en strategi der hun gikk i offerrollen som såret og urettferdig behandlet. En annen mekanisme jeg ofte har sett, er når noen føler seg «truffet» eller «provosert». Det er en følelse som krever at man går i seg selv for å finne en forklaring, og det er det jo ikke alle som vil. Derfor blir den truende følelsen undertrykt eller avvist, og man velger en mer akseptert taktikk som for eksempel å spille ignorant eller uinteressert.

Disse overlevelsesstrategiene gjør at det blir langt vanskeligere å forholde seg til hverandre, enn om vi bare hadde vært ærlige om hva primærfølelsen vår i utgangspunktet var. Noen vil si «men det er da ikke nødvendig å snakke om følelsene våre til enhver tid.» Neida, det er ikke det. Men hvis du har en merkbar følelse av noe, så lurer du bare deg selv ved å tro at du kan overse den. For den siver ut allikevel, bare i en annen forkledning.

Derfor har jeg begynt å si ting som «Oj, nå opplevde jeg meg visst litt angrepet. Var det egentlig din intensjon, eller misforstod jeg deg helt?» istedet for å gjøre slik jeg ofte ville gjort før. Da ville jeg nok latet som ingenting, spilt totalt uanfektet, smilt bredt og så heller snakket nedsettende om personen etterpå. Skikkelig smart, ikke sant? Nei. Ikke så konstruktivt. Jeg skjønte ikke bevisst at det var dette som skjedde, men ettersom jeg er blitt flinkere, gjennom EQ-studiene mine, til å lytte til primærfølelsene, så klarer jeg å gjennomskue de negative strategiene mine langt oftere. Og det gjør faktisk livet mye lettere og mer ukomplisert! I tillegg opplever jeg at jeg blir lettere for folk å forholde seg til når de vet hvor de har meg.