Barn og følelser

I går skrev jeg om hvordan vi som voksne noen ganger forklér primærfølelsene våre, og at jeg synes livet blir mye enklere hvis vi tør å være ærlige om hva vi egentlig føler. 

I dag vil jeg skrive om hvordan vi kan hjelpe barna våre med nettopp dette. Det er så trist når et barn som egentlig er usikkert og redd, får kjeft fordi det har utviklet en overlevelsesstrategi som handler om å vise sinne og aggresjon.

Allerede på barneskolen ser man barn som har lært at visse følelser ikke aksepteres, og som derfor forkler disse følelsene som noe annet enn det de egentlig er. Jeg synes ofte at for eksempel usikkerhet blir til aggresjon, klovneri eller rebelskhet. Jeg tenker at det har å gjøre med at voksne tidligere har sagt til barnet når det har vært usikkert at «Neida, dette går så bra, så! Bare hiv deg ut i det! Du er jo så stor nå, tenk nesten 5 år. Du går til og med på stor avdeling. Det er ikke noe å være redd for.» Altså blir det ingen plass til usikkerheten. Signalene om at usikkerhet er uønsket er altfor klare.

Men skal man ikke snakke positivt da? Skal vi ikke oppfordre barn til å være modige? Jo, selvfølgelig synes jeg man skal det. I aller høyeste grad. Men vi må første romme usikkerheten, mener jeg. Jeg vil først si «Ja, jeg skjønner at det virker litt skummelt. Er du redd det skal være vanskelig å stå på skøyter? Er du redd for å falle på isen? Ja, det var jeg også første gang. Men vet du hva? Jeg kan holde deg i hånda! Så gjør vi det sammen! Og hvis vi faller gjør det ingen ting, for vi knuser jo ikke. Det går sikkert bra.  Vi må bare øve oss, akkurat som Vaiana. Prøve og prøve igjen. Så får vi det til til slutt! Er du klar for å ta meg i hånda?»

Jeg tror akkurat dette er en av de viktigste nøklene til å skape emosjonelt kompetente barn, nemlig å sette ord på den vanskelige følelsen, og virkelig romme og akseptere den, før man går videre til å snakke positivt og gå videre.

Jeg tenker at det er utrolig viktig at vi voksne hjelper barna å sette ord på de faktiske følelsene som oppstår helt fra starten av. Fra første leveår. Barna begynner å utvikle «aksepterte» overlevelsesstrategier ganske tidlig, dersom de opplever at visse følelser ikke aksepteres av deres omsorgspersoner. Det er vår oppgave som voksne å være bevisst på dette, mener jeg. Med det mener jeg at det er vårt ansvar å gjennomskue overlevelsesstrategiene, og hjelpe dem å sette ord på hva som egentlig skjedde. En slik verbal hjelp blir en betydningsfull emosjonell førstehjelp for barnet. For eksempel er jo ofte et veldig sinna barn egentlig lei seg. Det er lov med sinne også, så klart, men den følelsen bunner ofte ikke i at «Olivia er dum» men at det som skjedde opplevdes urettferdig. Det er det også sunt å sette ord på, tror jeg. «Olivia fikk en ekstra pepperkake, og det syntes du var urettferdig, var det sånn? Ville du også ha en ekstra pepperkake? Var det derfor du ble sinna? Ja, det skjønner jeg var frustrerende. Jeg er glad for at du forteller meg det. Takk for at du deler følelsene dine med meg.»

Dette handler faktisk også om å balansere høyre og venstre hjernehalvdel gjennom å koble ord med følelser. Det kan du lese mer om i denne posten der jeg deler hovedfunnene mine fra boka «The whole-brain child».

For øvrig synes jeg det er helt innafor å følge opp med: «Dessverre er det ikke flere pepperkaker igjen nå, men jeg lover å huske på at du også vil ha neste gang. Kanskje vi kan finne noe annet som du vil ha?» For eksempel. For det er naturligvis viktig å lære å takle utfordringer, og akseptere at livet ikke alltid går din vei. Og akkurat det krever emosjonell og mental resiliens. Slik resiliens skapes blant annet gjennom å hjelpe barnet å definere hva som egentlig skjedde i den gitte situasjonen og sette ord på følelsene som oppstår underveis. Hvorfor det funker, og hvorfor det er så  viktig å sette gode ord på følelser kan du lese mer om i denne posten om følelsespråk og funn fra boka «How emotions are made – the secret life of the brain».

Jeg vil gjerne understreke at eksemplet over bare er hvordan jeg personlig tror jeg ville håndtert en slik situasjon, og det finnes ingen fasit. Det er mange måter å snakke om følelser på som er gode og konstruktive, og jeg bare deler det som funker for meg og mine barn.

Har du gode tips å dele? Del gjerne! Hva er DIN emosjonelle førstehjelp i hverdagen?