Tidlig innsats – en vits?

Mens politikerne snakker om tidlig innsats, og lar seg hypnotisere av lese, skrive og regneferdigheter som livets soleklare suksessfaktorer, sitter barna igjen og er fratatt verdigheten. De er testobjekter, og målet med deres eksistens er å være skoleflinke og prestere bra på nasjonale prøver. Hvordan de har det, sånn egentlig, det driter vi i. (Ja jeg er litt emosjonell akkurat nå.) Bare de ikke mobber. Ellers er det fint om de er stille og gjør som de får beskjed om.

Jeg får vondt i magen og blir fylt med en vond tristhet hver gang jeg leser om forskere som kartlegger barna våre og for eksempel konkluderer med at gutta henger etter allerede ved to-års alder. Det er ikke så rart. Guttehjernen utvikler seg ikke proposjonalt med jentehjernen. Dette vet vi. Det kan vi ikke gjøre noe med. Men vi kan ta den kunnskapen vi har om guttehjernens utvikling og møte den på en god måte. Forskning  (kildehenvisning nederst) viser at guttebarn trenger mer nærhet, fysisk kontakt og tilknytning enn jentebarn. Jentene trenger det også, men guttene trenger det lenger. De bruker lenger tid på å løsrive seg. Hvis vi respekterer dette, så vil guttehjernen kunne utvikle seg optimalt. Hvis vi ikke respekterer dette, og fortsetter å stue barna inn i barnehager like fulle som hønsehus, med altfor få voksenpersoner, så er det bare å forvente at gutta blir hengende etter på skolen. Vi legger nemlig ikke til rette for at hjernen deres får utvikle seg optimalt. Med mindre politikerne skjønner at kjærlighet, trygghet og flere hjertevarme omsorgspersoner i barnehagen er viktigere enn å teste mattekunnskapene til toåringene, så mener jeg de ikke kan regne med noe annet enn skoletapere. Når barnehjernen må fokusere på å overleve kaoset i barnehagehverdagen og konkurrere om oppmerksomheten til de to stressa voksenpersonenene som er på jobb mens pedagogisk leder er i personalmøte, så får ikke barnet den roen og det samspillet som hjernen er avhengig av for optimal utvikling.

Dagens barnehagenorm er nasjonal omsorgssvikt, i min mening. Politikerne fraskriver seg ansvaret og dytter det over på forskere som forsker på det jeg mener er helt feil områder. Det som er viktig, mener jeg, er ikke at de ansatte leker matte-leker med barna fra to års alder. Det som er viktig er at de har nok tid og ressurser til å gi barna oppmerksomhet, hjertevarme, fysisk kontakt, kos og livsviktig samspill og øyekontakt.

Jeg synes dette var en god sak om hvor fordummende forskningen de driver med kan være: https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/e1Pzma/Forsking-til-a-stola-pa

Mens beslutningstakere snakker om matte og leseferdigheter, sitter barnet og lurer på om noen snart skal se det som det individet det er. Tenk deg å være to år og konkurrere med åtte andre barn om oppmerksomheten til to ansatte, når det eneste landet ditt vil er at du skal bli bedre i matte. Som toåring. Når alt du trenger er noen flere hjertevarme voksne som ser deg, snakker med deg, koser med deg og leker med deg. Toåringen vet selv at det er dette hen trenger for å utvikle seg godt. Når det er på plass, da ønsker jeg matte-leker hjertelig velkommen på småbarnsavdelingen. Vi vet at trygghet, nærhet og samspill er avgjørende for at barnehjernen skal utvikle seg optimalt og for at læring skal skje på mest mulig vis. Vi har massevis av forskning som backer dette. Allikevel synes politikerne at en av de to ansatte skal gå inn på personalrommet for å fylle ut rapporter om barnas matteferdigheter, fremfor å fokusere på kjærlighet og trygghet. Jeg mener de politiske beslutningstakerne objektiviserer barna våre. Det eneste som teller er at de kan lese og skrive i tide. Jeg blir så nedslått av dette.

Kan ikke noen gi meg noen gode nyheter? Som for eksempel at kurs i hjertevarme skal bli obligatorisk for alle barnehageansatte? At KJÆRLIGHET skal inn i læreplanen? Eller at de skal øke voksentettheten med 50%? At de skal ha mer fokus på lek, samarbeid, øyekontakt, trygghet og kos? Fokus på de gode samtalene med barn i hverdagssituasjoner? Fokus på FØLELSER? Hva gjør man når man er sinna? Hvordan kjennes det? Eller når man er lei seg? Eller frustrert? Hva er disse følelsene og er noen her i barnehagen eller på skolen glad i meg selv om jeg har disse følelsene? Er det noen som tåler hele meg? Et slikt fokus kan skape solid folkehelse på sikt, mener jeg. Det er dette som er livsmestring, i min mening. Men systemet ser ut til å være mer opptatt av at barna skal prestere. Kjærligheten får man spare til pensjonstida. Vær så snill, si at det er noe jeg har gått glipp av?

Kilde: https://www.psychologytoday.com/blog/moral-landscapes/201701/be-worried-about-boys-especially-baby-boys (dette er bare en tilfeldig kildehenvisning, for å underbygge påstandene mine. Mine påstander bunner i en drøss med ulike bøker, ted-talks, artikler o.l. og jeg har ikke noen samlet logg over de.)