Ros og ris – hvorfor veier risen så j@vla tungt?

21761640_1473721019370235_1041402415506075244_n

Nylig fikk jeg følgende tilbakemelding fra oppdragsgiveren for et stort og viktig foredrag: «Foredraget ditt ble stemt fram som beste foredrag av 90 % av deltakerne! For en suksess! Du leverte helt topp og er en fantastisk formidler og menneske. Her er en av kommentarene fra deltakerne: Caroline Omberg var helt fantastisk! Snakk om å by på seg selv (…)!»

Oppdragsgiveren var et stort navn og det var 300 fagfolk i publikum. Det var en romslig scene, foredraget hadde jeg holdt mange ganger før og jeg var «på hjemmebane». Det var en herlig følelse og jeg storkoste meg! Jeg hadde god tid, faktisk 90 minutter, så jeg fikk sagt alt jeg hadde på hjertet.

Noen uker senere fikk jeg følgende tilbakemelding fra en annen oppdragsgiver:

«Jeg personlig fikk ikke så mye utbytte av det,  i og med at du hadde nesten halve foredraget igjen for å komme til poenget da du måtte avbryte. (…)Jeg har send ut et evalueringsskjema som flere har svart på og jeg har fått mange tilbakemeldinger med litt blandet inntrykk. Noen tilbakemeldinger: –Foredragsholder litt for mye fokus på egne følelser.  og –Tok stor plass og virket veldig selvsentrert.»

Dette var også en viktig oppdragsgiver, men en langt mindre arena, med rundt 60 personer i publikum. Det var i et «vanlig» lokale uten scene eller podie, så det var tett på publikum hele tiden. (noe jeg trodde jeg taklet bra) Jeg hadde fått tildelt 40 minutter, og jeg hadde sikkert nok materiale til 90 minutter her også. Jeg hadde sittet i timesvis i forkant for å prøve å slette innhold og koke det ned til 40 minutter, men jeg fikk det åpenbart ikke til. Jeg samkjørte meg med en i publikum som gav meg et signal halvveis i tida, så jeg skulle klare å runde av i tide. Jeg var føre var, trodde jeg. Jeg trodde virkelig jeg var i rute, da jeg plutselig fikk et tegn fra en annen av arrangørene om at jeg hadde to minutter igjen. Shit, hva gjør jeg? Jeg speeda gjennom de siste slidsene, leste et dikt og takket for meg. Jeg avsluttet med en skikkelig klump i magen. Dette hadde ikke gått veldig bra. Det visste jeg. Så jeg tenkte at «dette kan jeg lære av» og «nå vet jeg mer om hva som kan slettes, slik at det går bedre neste gang» og «man kan ikke score hver gang, dette tåler jeg.» Men så kom tilbakemeldingen fra oppdragsgiver. Den stakk langt inni magen. Hva er det som gjør at slik negativ kritikk veier så innmari mye tyngre enn det positive?

Objektivt sett, burde jo den første tilbakemeldingen veie LANGT tyngre enn den siste. 90% av 300 mennesker, synes jeg leverte det beste foredraget på fagdagen deres. Det er 270 mennesker, det! Men så er det et utvalg av et publikum på 60, som synes jeg virket selvsentrert og tok for stor plass. Det er kanskje 3-4 personer? Av dette kan jeg trekke følgende logiske beslutninger, slik jeg ser det:

  1. Det foredraget jeg holdt på fagdagen gjør jeg best, fordi det har jeg holdt flest ganger.
  2. På fagdagen hadde jeg 90 minutter til disposisjon og fikk sagt alt jeg hadde på hjertet – kanskje jeg er best på litt lengre foredrag?
  3. Jeg gjør meg kanskje best på en stor scene, der det er «plass» til meg?
  4. Jeg må øve meg på å holde korte og tydelige foredrag
  5. Jeg må øve meg på å være tydeligere på tematikken i foredrag nummer 2
  6. Se ann publikum før jeg deler personlige historier – ikke alle liker det.

Hodet mitt er helt med på at dette er den smarte, konstruktive måten å forholde meg til situasjonen på. Men magen? Ja, i magen, der sitter selvkritikeren min og er fullstendig oppgitt over hvordan jeg, som burde ha nok erfaring nå til å vite hva en god presentasjon er, kunne bomme så fullstendig på tidsanslag, valg av innhold og oppbygging. Den indre kritikeren blir ikke fornøyd før jeg får kommet meg ut på banen igjen og bevist at jeg kan bedre.

Men kan jeg ikke bare akseptere at det ikke alltid går veien? Jeg pleier så eplekjekt å si at feiling er en viktig del av livet, og kanskje en av de beste måtene å lære på. «En vinner er bare en taper som prøvde en gang til» osv. Og dette tror jeg genuint på! Men det er vanvittig vanskelig å overbevise den klumpen i magen om det samme. Min strategi er nå å lese den positive tilbakemeldingen flere ganger om dagen, hver dag, helt til klumpen i magen er borte. Også tror jeg jammen jeg skal sjekke om det finnes en bra tedtalk om dette temaet. Kom gjerne med tips 🙂

I’m back! DETTE er videoen jeg fant og jeg anbefaler den til ALLE. Klumpen i magen er borte og jeg er bare TAKKNEMLIG for feedback og gira på fremtiden: