Spørretime om pornografi på EKKO i P2 i dag – ikke en udelt positiv opplevelse

I dag var jeg med i spørretimen på Ekko i P2, sammen med feminist Tina Skotnes og barnepsykolog Svein Øverland. Temaet var porno, og lyttere kunne sende inn spørsmål. Jeg var med i kraft av at jeg holder mye foredrag for ungdom og helsearbeidere om seksualitet og pornografi, både som EQ-terapeut og som en som har gjort en del research om pornoindustrien. Jeg føler at vi fikk belyst både de svært problematiske sidene ved pornoindustrien, samtidig som vi åpnet opp for at ikke absolutt alt er skam og synd. «Problempornoen» har gjerne ett eneste mål, nemlig å tjene penger. Da velger produsenten sjokkerende og grensesprengende aktiviteter som genererer klikk og påvirker belønningssenteret i hjernen på en slik måte at man stadig tøyer grenser og oppsøker mer og mer sjokkerende pornografi. Samtidig finnes det erotisk underholdning som er idealistisk, etisk og som har fokus på nytelse fremfor bare klikk og penger. Her vil man kunne se mennesker som behandler hverandre med respekt og omsorg, og som har alle parters nytelse i fokus.

Etter at de 60 minuttene hos P2 var ferdig, satt jeg igjen med en følelse av at noe ikke stemte helt. Nå har jeg fordøyet litt, og jeg tror jeg vet hva dette handler om for meg. Samtalen det ble lagt opp til, gav ikke rom for å gå i dybden av hva pornobruk egentlig handler om, slik jeg ser det. Et viktig spørsmål fra en lytter, som jeg gjerne skulle brukt mye mer tid på, handlet om hvordan pornobruk øker parallelt med at fysisk intimitet minker på verdensbasis. Jeg har ikke sjekket belegget for påstanden, men det er ikke første gang jeg har hørt den, og jeg tror det ligger noe veldig vesentlig i denne observasjonen, nemlig hvordan vi søker til internett fremfor til hverandre som mennesker.

Gjennom nett-porno, sosiale medier og online identiteter beskytter man seg fra å være sårbar med andre mennesker og man unngår å risikere avvisning eller en opplevelse av å ikke være god nok. Møtene som oppstår oss mennesker i mellom – når vi bare er oss selv – er sårbare, og selv om det er i disse møtene at vi opplever den dypeste forbindelsen med andre medmennesker – er det også i disse møtene at mange har opplevd de største avvisningene. Frykten for avvisning er svært stor, ja, nesten lammende, hos mange. Frykten for å bli avslørt som «ikke god nok», er så og si blitt en folkesykdom. Så mange skjuler seg bak titler, nettprofiler, klær, biler og offensiv retorikk der man slipper å være personlig, ekte og sårbar.

Jeg opplever at dagens vestlige samfunn ofte setter likhetstegn mellom prestasjon og selvfølelse. Det setter også likhetstegn mellom verdi og økonomisk avkastning. Dette er to svært uheldige sammenligninger, mener jeg. Selvfølelse trenger ikke har noe med prestasjon å gjøre i det hele tatt. Jeg pleier å forklare selvtillit som troen på egen evne til å prestere, mens selvfølelse handler om opplevelsen av å være verdifull og elskbar før man har prestert noe som helst. Dette synes jeg utdanningsinstitusjoner og helsevesen bør ta innover seg. Videre tror jeg de viktigste verdiene vi skaper er de som ikke så lett kan måles i penger eller resultatmål. Den verdien vi skaper når vi er i verden som et kjærlig og empatisk medmenneske, når vi møter barn og mennesker som har det tøft med varme og raushet, ja, den verdien kan ikke måles i økonomisk avkastning eller resultatmål med det aller første. Allikevel mener jeg at det er da vi skaper de største og viktigste verdiene. Gjennom slike menneskemøter nærer vi god, kjærlig selvfølelse hos oss selv og de rundt oss, som ikke handler om prestasjon. Da blir det ikke lenger så lett å gå på kompromiss med seg selv for å tilfredsstille andres eller egne forventninger til hvem eller hvordan man «burde» være. Frykten for avvisning vil ikke være så overskyggende og prege menneskers valg og vaner i like stor grad. Jeg tror man da vil ta bedre valg for seg selv, og evne å ta vare på seg selv på god måte. For å si det litt svulstig: I oppdagelsen av sin egen verdi, ligger også forbindelsen med eget indre kompass. En naturlig følge av det er at valg vil preges av egenkjærlighet og medmenneskelighet fremfor av frykt for avvisning.

Når mennesker utvikler en avhengighet til pornografi eller annen internettbruk, så tror jeg ofte det er et symptom på slik frykt – for både avvisning og sårbarhet – , samtidig som at man har en trang til å søke utover, fremfor innover, for å finne mening og svar. Det er ikke så rart, siden mange mennesker aldri har lært å søke innover for å finne svar. Diskusjonen på P2 i dag, opplevde jeg derfor som en diskusjon rundt et symptom, snarere enn en diskusjon rundt selve problemet som skaper denne adferden og disse vanene.

Jeg opplevde også at den, til tross for gode intensjoner, til en viss grad bidro til å forsterke problemet, ettersom jeg ikke opplevde at det ble utvist varme og empati når deltagere og lyttere forsøkte å dele personlig og vise sårbarhet. Slik jeg opplevde det, ble det forsøkt å skape en kunstig polaritet og motstand mellom paneldeltakerne og mellom panel og lyttere, noe som jeg syntes var litt ubehagelig. Det var min ærlige opplevelse. Så er det selvfølgelig ikke sikkert at alle opplevde det slik, og noen vil nok hevde at det er nettopp dette som er en journalists oppgave, men jeg tror mange flere mennesker hadde turt å dele åpent og ærlig i offentligheten hvis ikke den automatiserte responsen hos pressen var å stille folk til ansvar, men snarere å undre seg og stille utdypende spørsmål. Og hvorfor synes jeg flere mennesker skal åpne seg og vise sårbarhet offentlig? Jo, fordi jeg tror det bidrar til å skape et varmere og mer hjertevarmt samfunn der folk kan oppdage at de ikke er alene. Vi må vise hverandre at vi fortsatt er mennesker – med bankende hjerter, store følelser og en lengten etter å være nær og høre til hos hverandre.