Skolemamma fra helvete…??

Jeg hatt fått et snev av sosialangst… Datteren min har ikke en gang begynt på skolen, og til nå har jeg skrevet fem mail til skoleledelsen og to til Utdanningsetaten…

Hvorfor skriver jeg dette lange innlegget om min kommunikasjon med skolesystemet? Delvis er det nok fordi jeg jeg håper at flere foreldre vil gjøre det samme. Videre er det fordi jeg har et behov for å forklare meg selv… Til slutt er det nok også fordi jeg håper ansatte i skolesystemene kan få litt innsikt i hvorfor noen blir «den vanskelige mammaen», når man vet at det hadde vært lettere å bare holde munn. Det var Palma Klemme sin blogg skolemamma.no som inspirerte meg til å dele dette innlegget. Ok, here we go:

Jeg er så redd for å være den vanskelige mammaen som gjøre at læreren må telle til ti før de åpner mail fra meg, eller å være hun som de snakker om på lærerværelset i lunsjen og himler med øya over.

Jeg sier til meg selv, om og om igjen: «Slapp av, Caroline. Du ER likanes. De kommer til å like deg. De kommer til å skjønne at du bare har gode intensjoner. Bare de blir kjent med deg. Stå for den du er! Du vet hva du snakker om. Stå på!». Men jeg når ikke heeeelt inn til meg selv… Jeg føler meg kort og godt skikkelig upopulær.

Det begynte i høst, da det var et år til min førstefødte skulle begynne på skolen. Jeg går jo på grunnskolelærerstudiet, og har brukt mye tid på å lese om begynneropplæring og hvor viktig det er med lek og bevegelse for skolestarterne. (Jeg linker til anbefalt litteratur nederst i saken.) Så har jeg lest litt for mye forskning om at de fleste klasserom har hatt altfor lite av det… (Frem til nå. Nå trer jo straks fagfornyelsen i kraft og jeg setter all min lit til at den vil frelse både unga og skolen!) I tillegg har jeg jo praksis rundt på ulike skoler, og jeg er lærervikar her og der, noe som gir meg litt innsikt i hvordan lærere selv opplever skolen rundt om kring. Til sammen har jeg kort og godt for mye informasjon og kunnskap til å holde kjeft.

E-post nummer 1

I høst skrev jeg derfor en mail til rektor. Jeg anså det som mitt foreldreansvar å gjøre mitt for at min datter får en skolestart som er positiv, lekende og morsom. Jeg skrev en hyggelig og positiv mail (det var i alle fall min intensjon…!), der jeg bl.a. fortalte at jeg har hørt mye positivt om denne skolen (for det har jeg virkelig!). Jeg skal spare dere for hele mailen, men her er et lite utdrag:

Som mor til en skolestarter er jeg ekstra opptatt av at skoler verdsetter leken som læringsarena og har fokus på å ivareta barnas naturlige utforskertrang og læringsglede. Som leder av FUB i Oslo, er jeg kjent med utkastet til den nye Oslostandarden for overgang fra barnehage til skole, og det gleder meg at den har fornyet og forsterket fokus på lek, relasjoner og læringsglede. Jeg fant dog ingenting om lek på deres nettsider. Ideelt sett ønsker jeg meg selvfølgelig en skole som har vedtatt at leken skal dominere pedagogikken og de didaktiske valgene som tas på småtrinnene, og jeg krysser fingrene for at osloskolen beveger seg i den retningen. 
Jeg er grunnskolelærerstudent selv, og har pensum fullt av forskning som fremhever hvordan «learning by doing», «learning by playing», rollespill og – ikke minst – gode relasjoner er alfa og omega for læring og læringsglede, samt for å skape motivasjon og mestring som igjen skaper de positive læringsspiralene vi alltid ønsker oss. Dette er selvfølgelig noe av grunnen til at jeg er så opptatt av at min egen datter skal møte en slik skole.
Hvordan forholder deres skole seg til dette? Kommer dere til å si noe om dette på foreldremøtet nå i Oktober?

Jeg mener vi foreldre har svært godt av å lære litt mer om skole og læring og å engasjere oss for at skolen skal utformes på barnas premisser. Jeg fikk et hyggelig svar fra skolen. De bekreftet at dette var noe de også var opptatt av og jobbet kontinuerlig med. Flott. Ok. Da skulle man kanskje tro jeg kunne la det ligge?

Neida.

E-post nummer 2

Så var det neste mail. Også til rektor. Jeg lurte på hvorfor de hadde så store klasser. Lærernormen sier jo at det skal være en lærertetthet på en lærer per femtende elev på første til fjerde trinn, men loven er formulert slik at den ikke trenger å være reell i hverdagen. Derfor kan man for eksempel ha klasser på 28 fem- og seksåringer med én lærer. Så settes det inn assistenter ved behov, men dette er som oftest ikke lærere. (Just sayin’… De kan være svært godt personlig egnet selv om de ikke har relevant utdannelse, men de bør, i min mening, ikke drive med spesialundervisning eller lese- og skriveopplæring uten å ha fått en god innføring i hva som er viktig når det kommer til barns lese- og skriveutvikling. Dette er et stort og viktig fagfelt, og jeg tror flere assistenter, sfo-medarbeidere og foreldre kunne ha stor glede av å få vite litt mer om nettopp dette.) Uansett. Det var dette med klassestørrelser. Her er et utdrag:

Du, jeg har et siste spørsmål. Både i studentgruppa på Hamar, og i foreldregruppa i barnehagen, har vi den siste tiden diskutert dette med klassestørrelser mye. I den forbindelse ble jeg nysgjerrig på hva som gjør at dere velger å ha 3 klasser med 28 elever i hver, fremfor 4 klasser med 21 elever i hver. Er det for å frigjøre de to andre lærerene til å jobbe i smågrupper? Eller så man kan dele klassene oftere? Det hadde vært gøy å vite på hvilken måte dere har tenkt. Jeg er ikke i tvil om at dere har organisert det slik fordi dere tenker det er til det beste for barna, så jeg ønsker bare å utvide min forståelse av hvordan man kan tenke rundt dette.

Her var svaret litt mer kort og utydelig. Det sto at dette var mange grunner til at det hadde valgt å gjøre det slik, og at dette var vanskelig å utdype nærmere. Hmmm… dette beroliget meg ikke! Jeg ble egentlig bare litt mer bekymret enn jeg hadde vært før jeg skrev…

E-post nummer 3

Jeg undersøkte muligheten for å sende datteren min på en privatskole i nærheten, der det var små klasser på rundt 12 – 14 elever i hver. Jeg oppdaget dog at det ikke bare var fordeler med det heller, siden det sosiale blir litt for snevert, i min personlige mening, og siden det var veldig ulikt hva slags bakgrunn lærerne hadde. Det var mange flinke folk der, og en dedikert ledelse, men jeg er – som du kanskje har gjettet – VELDIG opptatt av begynneropplæring og at småskolelærere skal ha kompetanse på nettopp dette. Derfor valgte jeg vekk denne skolen. Mail nummer tre handlet om dette, og gikk til undervisningsinspektør for 1.-4. trinn på den lokale offentlige skolen. Her er et utdrag:

Men – som mamma – vil jeg bare sjekke for å være sikker: har deres lærere på småtrinnene full lærerutdanning eller annen relevant kompetanse for begynneropplæring ? Og har dere bevisste strategier eller kompetanseutvikling / løft / programmer i forbindelse med lekende læring og læring som tar utgangspunkt i 6-åringenes egenart? 
På forhånd hjertelig takk for svar!
PS. Jeg er egentlig ikke så veldig vanskelig forelder, altså, jeg er bare lidenskapelig opptatt av gode barneskoler:)

Som du ser her begynner sosialangsten å snike seg innpå 😉 Kommer de til å like meg…? Jeg har jo egentlig en drøm om å få jobbe på denne skolen en gang, men jeg klarer bare ikke å holde kjeft når det er noe jeg brenner for… Nok en gang, mottok jeg heldigvis et godt svar. Hun forsikret meg om at de bruker god tid på å sette sammen optimale lærerteam for hvert trinn og at alle har godkjent utdanning. De jobbet stadig med sitt «pedagogiske utviklingsarbeid» med fokus på variert og god undervisning. Jeg ble svært beroliget av dette svaret. Kjempebra, tenkte jeg. Nå kan jeg vel klare å slappe av frem til skolestart…

E-post nummer 4

Så leste jeg litt mer forskning… Om at leken var forsvunnet fra de fleste førsteklasserom, om at lekene ikke fantes i klasserommene lenger og om at fem- og seksåringene sitter altfor mye stille når de skal lære… selv om alt tyder på at de lærer mer når de beveger på seg og bruker hele kroppen i læringsarbeidet. En stor forskningkartlegging tydet også på at mange lærere synes det er vanskelig å forsvare for kollegaer og lærere at de bruker tid på lek i klasserommet… Det er nok ikke så lurt å lese sånt når man har en skolestarter i hus! Men spist er spist. Derfor forhørte jeg meg med de andre foreldrene om det var flere som hadde lurt på dette med lek i førsteklasse. Det var det mange som hadde. Jeg foreslo at vi kunne sende et hyggelig brev til skolen og tilby vårt samarbeid dersom det er noe vi kan gjøre for å hjelpe skolen å gjøre overgangen for barna mer smidig.

Ikke alle ville bli med. Noen mente vi måtte vente og se an til jul, før vi sa noe til skolen. Jeg mente at det er for sent å gi barna en god skolestart når det blir jul – da har de jo allerede gått på skolen i flere måneder – og at det ikke skader å uttrykke samarbeidsvilje allerede nå. Vi var 17 foreldre som signerte brevet. Vi signaliserte at vi støtter all den tid skolen velger å bruke på lek og bevegelse, og tilbød oss å donere leker, spill, klosser o.l. for å gjøre overgangen til fagfonyelsens fokus på lek og bevegelse lettere. Men selv om alle var «med» og således var likeverdige avsendere, så var det jeg som faktisk sendte brevet fra min e-post. Så det ble min fjerde mail til skolen…

Nok en gang var svaret hyggelig og positivt. Så jeg ble, og er fortsatt, faktisk både positivt innstilt og spent på skolestart.

Men det var ikke over allikevel.

E-post nummer 5

Denne skrev jeg for å hjelpe min datters bestevenninne å få fremskutt skolestart, siden hun fikk fødselsdato et år for sent da hun flyttet til Norge. Jentene vil så gjerne starte sammen, og det er litt lettere å orientere seg i regelverket for meg som har norsk som førstespråk. Jeg har oppdaget hvor håpløst byråkratiet som avgjør hvilken fødselsdato barn får når det flytter til Norge er. I dette tilfelle er barnet registrert med fødselsdato året etter at hun ble født, totalt 7 måneder etter faktisk fødsel. Jeg argumenterer for at hensynet til barnets beste må veie tyngre enn byråkratiske prinsipper når det gjelder noe så viktig som skolestart. Kryss fingrene for oss!

Utdanningsetaten…

Ok, jeg sa jeg hadde skrevet to mailer til etaten, men det var i realiteten en telefon og en e-post. Jeg skriver forresten dette med en fireåring på hodet, så nå må dere bære over med skrivefeil… Først ringte jeg til Utdanningsetaten på vegne av FUB. Jeg er altså leder i Foreldreutvalget for barnehager i Oslo (FUB Oslo) og har i den forbindelse fått en del eksempel på at barn har begynt på skolen uten at skolene har lest papirene fra barnehagen. Eksempelvis var det en liten gutt med nedsatt hørsel som hadde fått kjeft for å ikke høre etter siden læreren ikke hadde lest papirene der det sto at han hadde nedsatt hørsel. Dette er nok mer unntaket enn regelen, men da jeg fikk flere slike henvendelser, tenkte jeg det var riktig å kontakte Utdanningsetaten. Jeg snakket med en hyggelig dame, som sa hun ville ta det videre til rektorene og minne om hvor viktig det er at prosedyrer følges og at papirer leses. Jeg har også hørt barnehagelærere som forteller at de opplever at skolen er uinteressert i deres praksis fremfor å se barnehagens kunnskap om barna som den kjemperessursen den faktisk er. Dette formidlet jeg.

Deretter spurte jeg på nytt om dette med klassestørrelser. Flere foreldre har uttrykt bekymring for at barna ikke skal få nok voksenkontakt og omsorg i skolen, siden barna er vant til at det er en ansatt per sjette barn i barnehagen, mens i førsteklasse så må 28 barn dele på én lærer. Siden lærernormen signaliserer at det skal være høyere lærertetthet på småtrinnene, føler jeg det var rett å påpeke dette, ettersom rektor på skolen ikke hadde svart så godt på dette spørsmålet tidligere. Jeg uttrykte bekymring for om denne klassestørrelser og lærertettheten virkelig kan være pedagogisk forsvarlig.

Etter 11 dager og en purring fikk jeg svar. Her sto det, slik det pleier fra offentlige myndigheter, at loven gjelder, men at den egentlig ikke gjelder, og at jeg ikke kan få gjort noe mer enn jeg allerede har gjort:

Beklager sent svar. Din bekymring for rutiner knyttet til overgangsrutiner er sendt videre til Områdedirektør for området og hun har tatt det opp med rektorene. Når det gjelder inndeling av elever i grupper, er det rektors ansvar å dele elevene inn i gruppen som ivaretar elevenes rettigheter på en forsvarlig måte. Alle skoler må forholde seg til lærernormen som sier noe om forholdet mellom antall lærere og antall elever. Dette er imidlertid ikke styrende for klasse- eller gruppestørrelse. Det kan være flere grunner til at rektorer deler inn elever i grupper på 28 eller mindre. Jeg har tillit til at skolene har gode systemer for å følge opp hver enkelt elev og sørge for et trygt og godt skolemiljø for alle elever. Hvis du stiller spørsmål om organisering på en enkelt skole, må du ta dette opp med rektor på den skolen.

Så nå setter jeg all min tillitt til at skolen min datter skal begynne på ikke har stemplet meg som en gærning og at jeg fortsatt har sjans til å få til et godt samarbeid med god dialog… Tenk så deilig det hadde vært å være uinformert, uinteressert og konfliktsky… 😉

Om du er interessert i dette, så anbefaler jeg to fantastiske bøker: Lek i begynneropplæringen: Lekende tilnærminger til skole og SFO (Becher, Bjørnestad, Hogsnes (Red.), 2019) og Den viktige begynneropplæringen: En forskningsbasert tilnærming (Palm & Michaelsen (Red.), 2018)